Transaksjoner (Del 2)
Utstillingen er åpen 12., 13., 19.. og 20. september 12.00-17-00.
Office for Contemporary Anarchy og Forlaget Attåt ønsker velkommen til utstillingen Transaksjoner (Del 2).
Utstillingen viser arbeider av billedkunstnerne Arne Borgan, Shwan Dler Qaradaki og Marianne Heier og av forfatterne Arve Kleiva, Jørn H. Sværen og Erik Bakken Olafsen.
Transaksjoner (Del 1-3) er et kuratorisk prosjekt av Thomas Kvam og Paal Bjelke Andersen. Prosjektet tar utgangspunkt i Andersens arbeid med Forlag Attåt og Kvams arbeid som kunstner og stipendiat ved Kunstakademiet i Oslo.
Sammenstillingen av konseptuelle litterære og kunstneriske metoder åpner for kunnskapsutveksling og -produksjon på tvers av de etablerte institusjonene. I Transaksjoner 1 og 2 undersøkes noen spesifikke transaksjoner mellom billedkunst- og litteraturinstitusjonen, mellom kunsten og varen, mellom konstruksjonene «Norsk», «menneskerettigheter» og «individ».
Andre spørsmål som utstillingene aktiverer er parallellene mellom den kuraterte gruppeutstillingen og antologien, mellom redaktøren og kuratoren, og ikke minst mellom småforlagenes utgivelser og kunstnerdrevne galleriprosjekter.
Senere i høst blir utstillingene fulgt opp av et seminar og en rapport hvor erfaringene fra Transaksjoner 1 og 2 presenteres og diskuteres. Del 1, med arbeider av kuratorene, ble vist 28/8-6/9.
Del 1, med arbeider av kuratorene, ble vist 28/8-6/9.
Tittelen på Arne Borgans verk er hentet fra zeppelineren som Roald Amundsen i 1926 brukte for å fly over Nordpolen: NORGE N1. Her peker verket mot ideen om at institusjonen har en utside og en innside. Gjennom en åpen lem i gulvet sees et islandskap i plastelina. Det samme, omsluttende islandskapet trenger seg enkelte steder gjennom de hvite veggene og inn i gallerirommet. Polfarerens doble territorielle ekspansjon – ut i geografien og inn i den antatte ideen om det norske, som den både konstruerte og bekreftet – gjentas av kunstobjektet: Det prøver, igjen, å bryte kunstinstitusjonens rammeverk, gallerirommet, og bekrefter dermed ideen om kunsten som et privilegert selvrefleksivt medium. På de ulike isformene som vender inn mot gallerirommet har Borgan plassert små figurer, men de skuer ikke, lik Kasper David Friedrich, mot åpne fjell og landskap, de betrakter gallerirommet selv. Om man vil kan overlagringen av polekspedisjonen og den institusjonskritiske gesten, «Ideen om Det norske» og «Den selvrefleksive Kunsten», ses på som en ekspansjon og en implosjon, i en og samme bevegelse.
Marianne Heier viser to arbeider: Investment og Landscapes. I perioden 2005-2006 ble Heier tildelt Statens arbeidsstipend for yngre og nyetablerte kunstnere. Litt forenklet kan man si at disse pengene – i likhet med de fleste offentlige støtteordningene i Norge – stammer fra Nordsjøen. Statens kunststipendier er ment å fungere som inntekt, og dermed tillate kunstneren å frigjøre tid fra brødjobber og fokusere på den kunstneriske utviklingen. Likevel insisterte Heier på å bruke denne tiden på betalte jobber i det norske kulturfeltet. Heier plasserte så inntektene i aksjer i den norske olje og offshore-industrien. På denne måten reinvesterte hun stipendpengene tilbake til hovedkilden for den norske økonomien. Investment dokumenterer investeringen. Landscapes verkets andre del er seks lysbokser som viser fluktueringer i aksjekursene for den norske petroleumsindustrien som Heier investerte inntektene i. Slik tittelen Landscapes poengterer, minner kurvene om de dramatiske norske fjellene, og den visuelle presentasjonen er basert på farger lånt fra det nasjonalromantiske maleriet.
Heiers grafer fortetter og sammenføyer to paradigmer i norsk nasjonsbygging – fra fiske og jordbrukssamfunn til oljenasjonen Norges økonomiske konjunkturer, fra nasjonsbygging til nasjonal branding. Fra naturkrefter, nå forvekslet med markedskrefter, til vi ser et større bilde; en nasjonsdyrkende ikonografisks kontinuitet som traverserer Norges overgang fra fattigdom til rikdom. I den første nasjonsbygningen var nasjonalromatikkens malerier en estetisk leverandør av ”det norske” som ledd i nasjonsinterne politiske prosesser – i dag fremtrer ”det norske” i kunnskapsøkonomiens konseptuelle ikonografi, benyttet i nasjonal varemerkebygging mot et internasjonale marked.
Heiers pragmatiske undersøkelse av økonomiske kontekster for eget kunstnerisk arbeid fremviser et sett av maktrelasjoner hvor forestillingen om autonomi forskyves først fra det verksinterne til et institusjonelt plan, for så i siste instans å ende i en økonomisk og ideologisk vev hvor nasjonalstaten inntrer som definerende ramme. Uavhengig om vi tenker kunst som estetisk eller konseptuell teknologi fremstår her et nærmest ahistorisk prinsipp; kunstnerens arbeid er et ledd i en økonomisk, ideologisk og politisk råvareproduksjon.
Arve Kleivas Super DISCOUNT består av boken Livet på landet (Aschehoug 2005), en mailutveksling med Deutsche Nationalbibliothek, samt korte tekster funnet på vegger i Berlin og Stockholm. Boken gis gratis til publikum så langt beholdningen rekker.
Papirbøker makuleres etter kort tid, oftest uten å ha vært åpnet av andre enn sine produsenter. Disse bøkene møter deg som kunde først i resirkulert form, som avispapir eller embalasje. Super DISCOUNT legger ut denne makulaturen som gave.
Super DISCOUNT er en liten serie arbeider der objekter flyttes til rom med en annen finansiell struktur. Hensikten er å tilby publikum objektet i en annen kommersiell og finansiell posisjon enn kundens. Pris og markedsføring er også her bestemmende for rommets struktur og objektets form, og transaksjonen endrer struktur når varen gis bort.
Erik Bakken Olafsens to første romaner, Koranoid og Turisten, ble gitt ut på Gyldendal Norsk Forlag. Sin nyeste roman, Pappa pupp, har han imidlertid valgt å gi ut i bare ett eksemplar, som selges til samme pris som Olafsen ville fått om den ble gitt ut på Gyldendal. Kjøperen får eiendomsrett til manuset, enerett til å lese det, og får legge føringer for ferdigstillelsen, men må samtidig si fra seg retten til å mangfoldiggjøre den ferdige romanen, som kun eksisterer i ett eksemplar. Romanen kommer ikke til å bli utgitt eller mangfoldiggjort på annen måte.
I den litterære institusjonen er både teksten og forfatterens litterære status avhengig av at teksten distribueres som bok og selges over disk, at den mangfoldiggjøres og distribueres som vare. Om den selger har derimot ingen betydning, verken for statusen eller spredningen: statusen forholder seg til tekstens antatte kvalitet, spredningen er ofte større via bibliotekene enn over disk. Denne strukturen er dypt forankret i den sosialdemokratiske folkeopplysningstanken og denne tankens selvmotsigende premiss: at litteraturen må gjøres til masseprodusert vare for å regnes som en offentlig ytring, samtidig som den i prinsippet skal være gratis tilgjengelig for alle. Ved å overta kunstobjektets distribusjonsform og hoppe bukk over forlagenes konsulenttjenester og salgsapparat mister med andre ord romanen sitt eget resepsjonsrom: uten masseproduksjon, ingen kritiske lesninger og ingen virkningshistorie i den litterære institusjonen.
Paradokset Olafsen viser oss er tydelig; når litteraturen omstilles til kunstobjektets singulære varestatus og boken blir en unik leseropplevelse taper den sitt historiske mandat i emansipasjonens tjeneste. For kunsten er det motsatt.
Shwan Dler Qaradakis installasjon Be Patient tar utgangspunkt i et avslag om oppholdstillatelse som Qaradaki selv fikk fra Utlendingsdirektoratet etter å ha oppholdt seg lovlig i Norge i ti år. Han har kopiert brevet i piggtråd, slik at piggtråden ser ut som et typisk offentlig brev på en A4-side. I tillegg spilles en lydfil sammen med installasjonen. Lyden er hentet fra Utlendingsdirektoratets telefonsvarer: Du er fortsatt i kø, men vi vil hjelpe deg så snart vi kan. / You are still online, please hold, we will help you as soon as possible.
Ordet nasjon kommer av det latinske natio, som betyr fødsel. I sammenføyningen av staten, nasjonen og territoriet er det opphavet som forankrer statsborgerskapet juridisk og politisk. I Qaradakis verk kopieres det byråkratiske brevet gjennom en kunstnerisk handling, over på galleriveggen. Der Borgans islandskaper foretar en transaksjon mellom nasjonal historie og identitetsdannelse og kunstinstitusjonens hvite vegger, skriver Qarakaki sin egen stats og papirløse identitet inn i galleriveggen. Og med samme gest setter han UDIs forvaltning av nasjonalidentiteten i et helt konkret relieff: galleriveggen sidestilles strukturelt med UDIs brevpapir, de representerer begge forvaltningens transaksjoner mellom innside og utside, mellom det som definerer innsiden positivt og negativt.
Jørn H Sværens bidrag til utstillingen er en konseptuell poetisk gest som sammenbinder hans rolle som forlegger med hans egen litterære praksis. Sværen har skrevet boken London (England Forlag 2009), som i tillegg til tittelen består av ett utsagn: en papirbåt brenner på elven. Boksiden med dette utsagnet er brettet til en papirbåt som så settes fyr på og sjøsettes. Gallerirommet viser den enkle lyriske setningen iverksatt som serie av sammenfallende prosesser – et Möbiusbånd mellom boken og kunstobjektet – i en installasjon som folder seg ut i et performativt rom hvor teksten som objekt sammenfaller med teksten som handling.
Office for Contemporary Anarchys temporære kontor og galleri i Henrik Gerners gate 12 i Moss (gamle Mølla kunstskole) ligger tre minutter gange fra Momentumhallen.