Thomas Kvam Research Fellow, National Academy of The Arts, Oslo

contact

CV

home

 

Exhibitions in June 2009

HAl and The Horse:
Original: Dual channel synchronised High Definition video 720P
Sound: Dolby Surround sound 5:1
Duration: 12min loop

Hal and The Horse I’ve never completely freed myself of the suspicion that there are some extremely odd things about this mission. HAL 9000 A computer program that could ‘beat’ a grandmaster in chess is about as interesting as a bulldozer that can ‘win’ the Olympic weight-lifting competition. Noam Chomsky Den 11 mai 1997 skulle et historisk drama utspille seg på hotellet The Equitable i New York. Den russiske stormesteren i sjakk Garry Kasparov sitter i ett bibliotek foran en bokhylle – et litt uortodokst kampsted for verdensmesteren. På den andre siden av sjakkbrettet sitter motstanderen: IBM´s supercomputer Deep Blue. Rundt om i hotellets nabolag sitter tusenvis av mennesker og ser begivenheten på storskjermer. Nyhetsmedier fra hele verden venter i spenning. Den 1,4 tonn tunge computeren er nå modifisert etter datamaskinens første nederlag mot Kasparov vinteren 1996. Med det nye kallenavnet Deeper Blue er nå den mest raffinerte sjakkcomputeren verden har sett og kalkulerer over 200 millioner mulige trekk i sekundet med like mange utfall av tenkte spillmuligheter. Kampen gikk over en uke og etter seks partier var slaget tapt -– for første gang i historien hadde en sjakkcomputer vunnet over verdens fremste sjakkspiller. I ettertid kom beskyldninger om juks fra Kasparovs side, trussel om søksmål og IBM´s melodramatiske kondemnering av Deep Blue og kritiske og tapsforklarende spørsmål om Kasparovs konsentrasjon stilt ovenfor uvante interiørdetaljer dukket opp, bokhyllen i bakgrunn etc. Pressens forestillinger om den kunstig intelligensens endelige seier over mennesket og sjakkens forestående død nærmest seg det mytifiserende. Og motsatt: Deep Blue er, ble det sagt, en stor kalkulator basert på enkle spillteoretiske prinsipper. Åpenbart er det institusjonelle rammeverk som definerer kunsten, men allikevel forblir kunsten uhåndgripelig. Det finnes ingenting i kunstgjenstanden selv som sikrer registrerbar estetisk kvalitet eller løfter den ut av det usikre. Dermed er tilskueren henvist til kanon eller kunstens myndige røster for å kvalitetssikre kunstopplevelse: erfaringens motivasjon og skjema skyves fra forholdet mellom tilskuer og gjenstand til institusjonelle autoriseringsmekanismer rundt gjenstanden, et etablert lesningsfellesskap. The fine line between the Sthendhal and the Stockholm Syndrome, en strek på en hvit monokrom, danner et interface mellom kunstens institusjonelle funksjon og betrakterens erfaringsdimensjon, eller – sagt på en annen måte – kunstsystemets retoriske mekanismer og betrakterens innlevelse eller opplevelse. Stendhal syndromet, oppkalt etter den franske forfatteren Henri Beyle, fikk sitt navn av psykiateren Graziella Magherini som forklarte det som en kunstopplevelse så enorm at man mistet kontroll både mentalt og kroppslig. Stockholm-syndromet, derimot, innebærer at offeret knyttes til overgriperen. Uttrykket kommer fra et gisseldrama hvor flere av fangene forelsket seg i forbryteren (og til slutt forsvarte ham etter det hele var over). Begge syndromene innebærer at det diagnostiserte subjektet forspiller seg selv, uvillig setter ut situasjonens autoritet til en annen. I en kunstsammenheng kan vi forestille oss at vi, i det ene tilfelle, er gissel av kunsthistorien, kanon, eller den kunstprofesjonelles ekspertise, mens vi i den andre, er fange av vår egen opplevelse. Begge modeller er antagelig like problematiske, men også like uunngåelige. Kunstens historiske og institusjonelle kjerne lar seg ikke oppleve direkte, men kunstopplevelsen kan likevel ikke kun tilskrives kunstsystemets institusjonelle maktsystemer; mellom regel og opplevelse er det en fin, nesten usynlig, grense – som hos Kvam selv blir gjenstand for den analytiske situasjonen arbeidet selv tar for seg. Men la oss trekke linjen tilbake til spill. Allerede på 1300 tallet sees konturene av dagens mytologier knyttet opp mot sjakkspillet. Jacobus de Cessolisok bok om sjakk; De ludo scacchorum or de moribus hominum et de officiis nobilium super ludo scacchorum. Sjakk som politisk allegori er, ifølge Cessolisok, en kontrakt mellom brettets brikker – en gjensidig avhengighet mellom samfunnet som sådan og kongen. I liber er spillbrikkene direkte modulert over institusjonaliserte roller, fra forskjellige laug til sosiale grupperinger; foran ridderen står smeden, foran kongen står pengeveksleren, etc. Denne kodingen av brikkene danner nye teknologier for sosial kontroll – i stedet for statens diktat av det sivile samfunn innsettes partikulære lover rettet mot et mangfold av sosiale posisjoner. Men var Kasparov virkelig den første sjakkspilleren som ble ydmyket av en maskin i dette spillet? Allerede på 1800 tallet led Napoleon Bonaparte ett sviende nederlag mot den Østerrikske Baron Wolfgang von Kempelens oppfinnelse, sjakkmaskinen som på folkemunnet ble kalt The Turk. Riktignok viste det seg i ettertid at den legendarisk sjakkmaskinen skjulte en kortvokst stormester i sjakk – som via mekanismer med tråder og spaker styrte sjakkmaskinens spill. Hadde historien gjentatt seg? Fortellingene og konspirasjonene er mange. I et intervju noen dager etter tapet mot Deep Blue kom Kasparov med følgende bemerkning: I was playing against myself and against something I couldn’t recognize.