Thomas Kvam Research Fellow, National Academy of The Arts, Oslo
The Average Art Manifesto, 2009
Paintings, from the left: Average Madonna, Average Pubertity,The Average Scream
Video: The Average Idiots (feature film)
Text on A4 paper framed: The Average Art Manifesto
The Average Art Manifesto
I am spending my 37th year practicing average uncreativity.
On Friday, May 19, 2009, I began repainting Edwards Munch`s oeuvre, some 1789 paintings, stroke by stroke, from the upper left hand corner to the lower right hand corner, canvas by canvas. I used the average color value found in each original Munch painting. Today, August 23, 2009, I stopped painting, two month’s work and I am not even half way through the project I originally intend to finish by New Year's Day.
The object of the project is to be as uncreative in the process as possible. It's one of the hardest constraints an artist can muster, particularly on a project of this scale; with every stroke of paint comes the temptation to "express," "decorate," and "distort" the average monochromes. But to do so would be to foil the exercise.
I've long been an advocate of extreme averages in film, painting and art in general – as my feature film The Average Idiots (2008) – where each frame from Lars Von Trier’s film, The Idiots (1998) is processed frame by frame to its average monochromatic color value. When the average value of some
197 210 frames where finished, Jean-Luc Godard’s postulate; cinema is truth 24 frames-per-second, revealed itself as true idiocy in the same frequency.
Never have I faced a movie this dry, this extreme, this boring. John Cage said "If something is boring after two minutes, try it for four. If still boring, then eight. Then sixteen. Then thirty-two. Eventually one discovers that it is not boring at all." The Average Idiots is immune to this Cageian mindset - it demands an average state of mind.
Repainting Munch`s paintings in its average color value is the most nutritionless act of appropriation I could conceive of. Had I instead, for example, repainted Kazimir Malevich, White on White, in its average white color, there would have been too much value. For Malevich, the purpose of White on White, as we all know, is to transcend the white monochrome and, by consequence, the object-status of painting, to attain a metaphysical state of contemplation.Almost 100 years ago the visual arts came to terms with this issue in Duchamp's "Urinal." Later Marcel Broodthaers, then Koons, extended this practice. In music we have wide array of examples from John Oswald's Plunderphonics to the ubiquitous practice of sampling. Where has the average art been in this dialogue? One hundred years after Duchamp, why hasn't average art become a valid, sustained or even tested artistic practice?
John Cage, whose mission was to accept all sound as music, failed. His filter was on too high. He permitted only the sounds that fell into his worldview. Commercial sounds, pop music, lowbrow culture, sounds of violence and aggression, etc. held no place in the Cagean pantheon. Certainly, nutritionlessness was not what we would consider a Cagean attribute. However, if John Cage theoretically claimed that any sound can be music, then we logically must conclude that, properly framed, anything can be average.Average art seems to be a perfect place to locate a valueless practice; as a gift economy, it is one of the last practices allowing non-functionality in late capitalism. Both theoretically and politically the field remains wide open. But in capitalism, labor equals value. So certainly my project must have value, for if my time is worth an hourly wage, then I might be paid handsomely for this work. But the truth is that I've subverted this equation. I rescued the Average Munch paintings, through laziness, from the surplus value of conceptual consistency.
Remembering Kenneth Goldsmith last remarks in his essay, Uncreativity as a creative practice; When I reach 40, I hope to have cleansed myself of all creativity, but unlike Goldsmith I have cleansed my self not only of creativity but also of originality.
Thomas Kvam, 23 August 2009
Intervju fra Billedkunst MagasinI øyeblikket
Ingvill Henmo, Billedkunst, 15.09.2009, No.5
Thomas Kvam. Aktuell med Office for Contemporary Anarchys utstillinger «Transaksjoner» i Moss, og med utstillinger i Kina og Frankrike i høst.
– Hva holder du på med for tiden?
I høst jobber jeg med et eksperimentelt, kuratorisk prosjekt ved navn Office for Contemporary Anarchy. Utstillingene «Transaksjoner» er et samarbeid med Paal Bjelke Andersen og forlaget Attåt. Andersens arbeid med forlag, nordisk poesi og den amerikanske, konseptuelle litteraturen og mitt eget ståsted i kunsten – danner en linje mellom redaktør- og kuratorrollen.
– Hvilke kunstneriske problemstillinger opptar deg?
– I den siste utstillingen ville jeg bort fra ideen om originalitet. Jeg ville være så lite kreativ som overhodet mulig. Mitt mål var rett og slett kompromissløs gjennomsnittlighet.
– I The Average Art Manifesto trekker jeg en historisk linje fra Duchamp til Kenneth Goldsmiths essay «Uncreativity as a creative practice». Goldsmith vil ved å aktivisere readymaden bort fra ideen om forfattersubjektet og litteratens stilistiske kreativitet. Han organiserer i stedet tekst som allerede foreligger. Han transkriberte blant annet en utgave av The New York Times som ren tekst. Det ble en 700 siders bok. Men hans tilsynelatende manglende kreativitet genererer et høyst originalt verk – i tillegg med ekspressive undertoner. I hans forsøk på å unnslippe forfattersubjektet via lån av konseptuell metodikk fra kunsten, gjeninnskriver han det allikevel i sisyfosarbeidet med å transkribere avisen.
– I The Average Art Manifesto insisterer jeg på det gjennomsnittlige, og på latskap. Jeg tenkte i utgangspunktet å male alle Munchs bilder i sin gjennomsnittlige farge, 1789 malerier. Men jeg stoppet, for jeg innså at jeg var i ferd med å gjøre den samme feilen som Goldsmith. Munch sa det luktet svette av sin samtids akademiske maleri, jeg sanset det samme i Goldsmiths konsept. Mitt prosjekt ble reddet av latskap – etter å ha malt ut 87 malerier stoppet jeg. På siste utstilling viste jeg tre malerier fra denne serien, Average Madonna, Average Puberty og sist The Average Scream. I tillegg viste jeg min spillefilm The Average Idiots. Filmen er ganske enkelt Lars Von Triers dogmefilm Idiotene prosessert bilde for bilde, hver i sin gjennomsnittlige farge og valør. Avspilt som film dannes et skiftende monokromatisk forløp. The Average Idiots gjør Jean-Luc Godards postulat; film er sannhet 24 ganger i sekundet, til gjennomsnittlig idioti i samme frekvens.
– Hvilke kunstnere er du interessert for tiden?
– Komponisten Ignas Krunglevicius. Han arbeider i krysningspunktet mellom samtidsmusikk og kunst, mellom komposisjon og konseptuell litteratur. Jeg liker denne konseptuelle innfallsvinkelen til samtidsmusikken. Videre er jeg veldig spent på Per Gunnar Eeg-Tverbakks stipendiatavslutning. Hans prosjekt danner klare bruddlinjer mellom ulike institusjonelle praksiser hvor maktstrukturer blir synlige.
– Hvilke kunstpolitiske problemstillinger gjør deg forbannet?
– Jeg reagerer på bildet av et samlet kunst-Norge som står i en hvit, kompakt mur, hånd i hånd, rundt nasjonalarven. Fra kunstens innside ser det greit ut, men sett fra utsiden peker det mot danske tilstander. Hvite protestanter arm i arm for å beskytte Nasjonalgalleriet som et Nordens Pompeii vekker ikke min sympati. Aksjonen vitner om en totalt manglende evne til å se politiske kontekster utenfor det kunstinterne samtalespillet.
– Alle prater om museet – som bygg, men en institusjon er først og fremst menneskene som besitter posisjonene, den faglige kompetansen. Byggmasse er mindre viktig. Det som betyr noe, er den faglige kvaliteten på institusjonen. Å kontinuerlig kaste samtalen ut på arkitekturen er et retorisk støttehjul for å balansere inkompetanse.
– Hva gleder deg i norsk kunstliv?
– At Jonas Ekeberg tar over kunstkritikk.no. Det faglige nivået har vært altfor dårlig. Tidvis har kunstkritikk fremstått som en studentblogg for bøllete gutter. Det blir for dumt. Du kan lese kritikker hvor man sier ordet «kunstnerskap» om kunststudenter. Alvorlig talt. Youtube-generasjonens sjelegranskninger må lukes bort det blir for kjedelig.
– Jeg ser fram til gode kritikker, god tenkning rundt kunst. Kanskje også undersøkende kunstjournalistikk. Og hvorfor ikke knytte til seg mer kompetanse fra universitetene?
– Hvilke andre kulturelle produkter konsumerer du?
Som stipendiat blir det mye lesning av faglitteratur. Noe av det siste jeg har lest er The Radikant av Nicolas Bourriaud. Hans tenkning rundt multikulturalisme er interessant kanskje særlig i en større politisk sammenheng. En litt pussig detalj er at han beveger seg fra én krigsmetaforikk, avantgarden, til en annen, radarskjermen. Kunstens politiske funksjon og oppgave er lik radarskjermen, tenker Bourriaud, med den skal kunsten synliggjøre usynlige maktstrukturer. Mens det er først og fremst hans egne vage forestillinger om globalisert kapitalisme som fremtrer på hans metaforiske radar. Noe som uansett må forstås som en intern beskyttelsesmekanisme mot kunstens imaginære fiender.
